Livet er skjørt

Det er torsdags morgen og klokka er 05.30. Janne og jeg er på tur til sætra for å melke kyr. Vi kjører forbi nabogården, og ser at ei dame har stoppet bilen i veikanten og gått ut av bilen. Hun går og bærer på noe, det er visst ei svart katt. Ei påkjørt katt. Vi kjører forbi, sånt skjer ikke sjelden her i bygda.

I det samme vi passerer, sier Janne: "Dæ æ Prins!" Jeg kjører inn i neste avkjørsel, og snur. Stopper bilen ved den døde katta. Vi går ut. Joda. Det er Prins. KATTA VÅR!!! Som jeg faktisk etter hvert var blitt glad i (et lite under). Og der ligger han - død. Sten død.

Vi har fortsatt et lite - ørlite - håp om at det ikke er Prins, for pappa har også kjørt forbi, men han syntes katta var for fet til at det kunne være Prins. Men da vi kommer hjem fra fjøset, og katta ikke er å finne noe sted, er håpet ute. Alt håp for Prins er ute. Det er da man virkelig håper på at dyr også kan komme til himmelen.

Men på en gård er det kort vei mellom liv og død. I et sekund er tapet over Prins sårt, og i neste sekund har vi hentet en ny kattunge hos naboen. Ei sprell levende ho-katt, rød- og hvit-spraglete. Hun fant seg fort til rette i god-stolen til Prins, og hun er faktisk mye roligere og snillere enn det Prins var som kattunge.

Tapet over Prins ble kortvarig. Nå får vi likevel håpet på at den nye skjønnheten får leve litt lenger enn ett år.

TAKK FOR ALT, PRINS!!! Og velkommen i familien, litj-pus!